Om høsten er det naturlig å ta inn blader for å tegne og male på og rundt dem. Dette er én måte å undersøke og forstå det som skjer med bladene om høsten.
I år ønsket vi å gi barna en annen forståelse, gjennom å la dem bruke hele kroppen i utforskning av bladene. Vi ønsket at barna skulle samarbeide og bli inspirert av hverandres idéer. Bladene var materialet de brukte til å skape en felles opplevelse og lek.
Høst handler mye om å bruke sansene. Barna ser at bladene skifter farge og faller ned på bakken. Bladene kjennes vanlig ut, helt til de begynner å tørke. Da kan barna rive og knuse dem. Våte og tørre blader lukter – en lukt vi forbinder med høst.Ute på tur lekte barna i store bladhauger og tok med seg bladene tilbake til barnehagen. Det vokste seg etterhvert en stor samling av blader på uteområdet. Kunne utforskningen av blader fortsette inne og gi dem nye erfaringer med begrepet høst?
Vi valgte å fylle et helt rom med blader. På en vegg viste vi en film med høstblader som falt fra trærne. I rommet stod også en kube som var dekket med gjennomsiktig plast. Da barna kom inn, hørte de bladene knuse under føttene. En lyd som var gjenkjennelig, men mye høyere nå som det ikke var andre lyder som konkurrerte om oppmerksomheten. Rommet var fylt med lukt fra tørre blader. Denne lukten hadde vi opplevd ute, men inne var den mer intens.
Barna gikk straks igang med lek. Bøtter ble fylt med blader og tømt ut. De gjemte seg under bladene og lekte «Borte! Titt-tei!». De løp igjennom bladene og kastet dem opp i været. De la seg på magen og laget svømmebevegelser. De gravde seg ned og fikk løv i munnen, stoppet opp og kjente etter hvordan det smakte.
De oppdaget av det kom lys på bladene fra prosjektoren. De prøvde å kaste mange blader foran prosjektoren, for å fange lyset i en slags vegg av blader. Bladene ble samlet i en stor haug, og så kastet de seg på haugen så bladene sprutet rundt. De gikk også mer mekanisk til verks med å legge seg opp på haugen og knuste bladene under magen. Bøttene ble brukt til å lage bladknusemaskin.
Kuben ble et rom i rommet. Barna satt inni og så opp gjennom plasten at bladene landet på taket. Det var nesten som bladene landet i hodet på dem hver gang de traff taket. De prøvde å fange dem og dytte dem bort. Kuben fungerte også som meditasjon hvor barna lå og så bladene lande sakte på taket og dannet et mønster.
Etter å ha lekt så barna på hverandre og lo, blader satt fast i håret og på klærne.
At blader var flyttet inn i barnehagen var overraskende, samtidig helt naturlig for barna. De strålte, og ville opp i bladene med en gang. Rommet har fungert som den tredje pedagog. Barna fikk mulighet til en dypere utforskning av bladene. Deres entusiasme og kreative lek kom kanskje av at de fikk utfolde seg uten masse yttertøy? De opplevde bladenes lukt, struktur og lyder tettere innpå kroppen og det ga en mer forsterket opplevelse enn ute. Det var ingen fasit på hva de skulle gjøre i rommet. Deres nysgjerrighet og fantasi var ledende for samspillet mellom barnet og bladene, og mellom barna. Barna samarbeidet og ble inspirert av hverandres ideer. Bladene var materialet de brukte til å skape en felles opplevelse og lek. For at dette skulle kunne skje måtte vi voksne gi slipp og la barna ta over aktiviteten i utforskningen av naturmaterialene på sine egne premisser. På den måten kunne barnas relasjon til bladene bli skapt av deres egne møter med materialet og vennene deres innspill i leken.